Forbruksgjeld, typisk forbrukslån og kredittkortgjeld, er en betydelig medvirkende faktor for de fleste med gjeldsproblemer som opplever tvangsinndrivelse via namsmannen. Vi skriver derfor denne artikkelen for å få frem hvordan denne type krav står i en tvangsinndrivelsesprosess, i forhold til andre typer krav.

Markedet florerer av markedsføring av billig forbrukslån og kredittkort. Dessverre kan dette bli dyrt dersom du tar opp mer gjeld enn det du klarer å håndtere. Så lenge du forholder deg til ett kredittkort eller ett forbrukslån, trenger dette ikke å bli et problem, men for mange har det en evne til å balle på seg og utvikle seg til et problem.

Spesielt dersom du tar opp ny gjeld kun med det formålet å betale på gammel gjeld, så er du inne i en ond sirkel. Dette må ikke forveksles med å ta opp nye gjeld med bedre lånebetingelser, såkalt refinansiering, for å innfri gammel gjeld med dårligere betingelser. Dette er uten unntak positivt, vel og merke så lenge det ikke medfører økte låneopptak.

Forbruksgjeld er personlig.

I likhet med det meste av annen personlig gjeld som ikke er stiftet i fellesskap, så er forbruksgjeld personlig. Dette har betydning ved tvangsinndrivelse ved at det ikke kan tas utlegg i eiendeler eller inntekten til ektefelle eller samboer.

Ved vurdering av et utleggstrekk, så kan det kun tas utleggstrekk i skyldners egen inntekt, vel og merke dersom det er rom for dette etter at det er tatt hensyn til boutgifter samt gjeldende livsoppholdssatser, noe skyldner har rett til å beholde før et eventuelt utleggstrekk. Det kan aldri tas utleggstrekk i samboers eller ektefelle sin inntekt.

Den eneste betydningen samboer eller ektefelle sin inntekt har, er hvorvidt ektefelle eller samboer er selvforsørgende eller ikke. Dersom dette ikke er tilfelle, så kan skyldner også kreve å beholde den andelen av sin inntekt som er nødvendig til å forsørge denne partens nødvendige midler til boutgifter og livsopphold.

Det samme prinsippet gjelder dersom det skal tas pant i eiendom som partene eier i fellesskap. Da er det normalt at partene eier en ideell andel hver. Ved utleggsforretning mot den ene parten kan det dermed kun tas pant i denne parten sin ideelle andel. Det betyr at ved en eventuell senere begjæring om tvangssalg, så er det kun denne andelen som kan tvangsselges, vel og merke dersom en av eierne ikke samtykker til tvangssalg av hele andelen. Du kan lese mer om dette her.

Renter og dekningsrekkefølge ved tvangsinndrivelse.

I Norge er det fastsatt egen forsinkelsesrentesats som justeres halvårlig. Denne satsen er på styringsrenten med et tillegg av 8 prosentpoeng. Det betyr at dersom styringsrenten er på 1 % på det halvårlige fastsettelsespunktet, så blir forsinkelsesrenten på 9 % for det kommende halvåret. Denne satsen kan alle kreditorer kreve på forfalt gjeld, selv om det ikke er avtalt noen rentesats på forhånd, eller dersom det er avtalt en lavere sats enn dette.

Dersom det imidlertid er avtalt en rentesats som er høyere enn forsinkelsesrentesatsen før misligholdet inntraff, noe som er typisk på forbrukslån og kredittkort, så kan denne rentesatsen og kreves etter mislighold. Dette medfører også at det er dyrere å misligholde slik gjeld enn annen gjeld hvor det kun kan kreves vanlig forsinkelsesrente.

Ved inkasso så er renter og forsinkelsesrenter imidlertid ikke rentebærende. Det er kun hovedstol og saksomkostninger som er rentebærende. Når skyldner betaler ned på slik gjeld, så er det derfor stor forskjell på hvilken del av kravet innbetalingen går til dekning av.

Siden hovedstol er rentebærende, så er det i skyldners interesse at innbetalinger går til dekning av dette først. Hvis ikke kan skylder risikere at kravet aldri blir mindre, spesielt dersom innbetalinger er mindre enn renter som påløper. I så fall havner skyldner i en negativ spiral hvor kravet aldri blir mindre selv om det betales på gjelden.

Dersom skyldner ikke har krevd en bestemt dekningsrekkefølge ved frivillige betalinger, så kan inkassobyrået eller kreditor selv velge hvilken del av kravet innbetalinger skal gå til dekning av. Dersom skyldner imidlertid krever at hovedstol skal dekkes først, så må inkassobyrået forholde seg til dette, vel og merke så lenge det er snakk om frivillige innbetalinger.

Dette får dermed betydning ved tvangsinndrivelse. Da er det kreditor og inkassobyrået som velger dekningsrekkefølge, og disse vil normalt alltid be om dekning av renter før hovedstol, da det er mest lønnsomt for dem. Tvangsinndrivelse av forbruksgjeld kan dermed bli ekstra ugunstig for skyldner, i stedet for å foreta frivillige nedbetalinger på gjelden.

Det pågår for tiden et arbeid med en ny inkassolov. I disse forarbeidene er det foreslått at alle innbetalinger til inkassobyrået som en hovedregel skal medføre at hovedstol dekkes først, nettopp for at uvitende skyldnere ikke skal rammes av sin uvitenhet om dette. Det er foreløpig uklart for oss om dette også vil ha innvirkning ved dekningsrekkefølgen ved tvangsinndrivelse, men vi antar at det vil føre til at dette dekningsprinsippet vil gjelde der også.